Uten noe...

Kjærlighetsløs !

av Siskan

Som en kjærlighet hungrig liten hundevalp står jeg der

Bare en liten klem til, en siste klapp

Jeg ser på deg med store triste øyne

Du stryker bort tårene som renner

Stryker før du sier ” jeg ser deg på mandag”

Tårene strømmer nedover kinnet

“ jeg føler meg så forferdelig alene ” sier jeg

Jeg vet du skjønner og du vet at jeg virkelig er

helt alene

Beklager, sier du, men jeg må gå, skal treffe noen

Det lille lysglimtet sluktner og igjen er alt bare mørke....

Jeg får grøssninger nedover ryggen, totalt ukjent terreng. Ingen kritikk, bare godord for første gang i mitt lange liv.

Blir misstenksom, hva er det de vil oppnå! Er det mormor som har gitt beskjed om at det må bli slutt på den behandlingen de alltid har gitt meg.

De har snudd om 360 grader på de tre årene jeg har bestemt meg for ikke å dra hjem og noe må ha påvirket dem for å kvitte seg med et førti år gammelt adferdsmønster.

Angrer jeg på at den mørke hemmeligheten kom frem i lyset? Jeg vet ikke, det er vanskelig å snakke om seksuellt missbruk og spesiellt når man blir mistrodd, det viste jeg jo på forhånd. Vi er jo to og de tror mere på henne en på meg. Jeg har sverget på å aldri avsløre det, men for mye alkohol,savnet etter mormor og en intens trang til å bekrefte hvorfor jeg sliter med psykiske problemer.

Hun har sverget å holde munn og det vet jeg at hun gjør. Jeg tittet opp på veggen og så bildet av farfar, hun skjønte og gikk og stillte seg foran det! Jeg ba om undskyldning dagen etterpå fordi jeg hadde lagt denne børen på hennes skuldre også, men jeg har bært den i tredve år, jeg er sliten!

Sliten av flash som plutselig farer over netthinnen, kvalm av å måtte smøre neseborene med jordbærolje for ikke å kjenne lukten av sur gammelmanns tiss! Sliten av å kjempe hver bidige dag for ikke å velge å forlate. Jeg har en sønn, jeg valgte å sette han til verden, han valgte ikke å bli født, så mitt liv er viet til han.

Den dagen han er voksen nok til å klare seg selv, da tror jeg at jeg kommer til å velge å forlate. Jeg har villet forlate siden jeg var syv år, da prøvde jeg å stikke en kniv i magen.

Kanskje en dag vender lysten til å leve tilbake, kanskje en dag!

Hun kjente irritasjonen skylle gjennom kroppen, hva faen var det som skjedde oppe i hodet hennes i dag. Hun følte seg som en av askeladdens hjelpere, han som hadde 15 vintre og diverse sommere innabords! Hun viste likksom ikke hva som kom ut av munnen hennes hvis hun åpnet den, det raste inni henne. Hun følte for å drikke seg full mitt på dagen, men hun kom ikke til å gjøre det, litt selvdisiplin måtte da kunne gå an å finne frem inni denne smørja inni henne.
Hun kjente at hun var i det urasjonelle hjørnet i dag, egentlig burdte hun ikke være alene, det viste hun, men det fristet. Hun følte for å protestere på alt i dag. De siste par dagene hadde det vært ett stress uten like og det hadde kostet å opprettholde fasaden. Hun hadde vært i to møter allerede denne morgnenen og det hadde nokk påvirket humøret endel.
Men nå var hun hjemme alene og følte bare for å forsvinne inn i sin egen lille verden, sitte der litt å la irritasjonen få fri flyt. Hun ville la tastaturet på dataen være den utvalgte til å få gjennomgå i dag. Det var ikke akkurat med ømme tastetrykk hun behandlet det. Hun minnet seg selv om nytten av en sandsekk i slike situasjoner, eventuellt med bildet av noen hun ønsket så inderlig å gi en real trøkk i trynet! Det hadde jo bare vært å googlet frem flere offentlige personer som virkelig hadde trengt seg en nesestyver eller ti!
Hun likkte ikke denne voldelige siden hoss seg selv, men hun var jo bare nødt til å erkjenne at den eksisterte! Hva hun skulle gjøre for å kvitte seg med den ante hun ikke, men hun trodde som sagt en sandsekk hadde kunnet ta den verste støyten.
Kanskje ble man slik av å oppleve mye fysisk misshandling? Man samlet likksom opp antall slag som man tar imot og for å kvitte seg med det måtte man kanskje slå ett eller annet får å få det ut. Det var ikke med glede hun erindret alle gangene hun hadde mistet besinnelsen og oppført seg høyst ukvinnelig. Hun visste at "gutta" respekterte henne fordi hun ikke var redd og at hun kunne slå!! I årene som dørvakt hadde hun jo plukket opp forskjellig og hun var desverre ikke redd for å bruke de hvis hun havnet i bråk! Noe hun selv skjelden gjorde, men det hadde vært ett par anledninger.
Hvis hun skulle være ærlig så hviste hun at hun så helt psykotisk ut når hun var sint, " Du skulle vært innlagt på dikemark på sjette avdeling", pleide gutta å erte henne i døra! Hun var desverre slik når hun var sinnt. Aggresjonen hennes var den eneste grunnen til at hun hadde overlevd det helvete oppveksten hadde vært. I oppveksten hadde aggresjonen hennes skaffet henne respekt og slik var det vel til en hviss grad blitt i det voksne livet også. Alle vennene viste at hun bestandig stillte opp og beskyttet, det var bare slik hun var med mennesker hun var glad i.
Hun tenkte på alle gangene noen hadde betrodd henne at de håpet de aldri fikk henne sinna, det var jo ikke akkurat ett flaterende trekk ved henne.
Hun merket at skrivingen som alltid hadde fått skuldrene til å senke seg og pulsen til å slå roligere. Det var deilig å kunne forsvinne tilbake i fortiden og glemme dagens krøll og irritasjoner. Det var bare at hun egentlig ikke hadde tid til å sitte ved tastaturet. Det var behov for husarbeid og det plaget henne at stuen var full av fugle frø, noe hun nesten måtte forvente med to papegøyer i hver sitt bur!!!
- Får vel løfte på rumpen å sette i gang, klokka går og ingenting blir gjort, sa hun tilseg selv. Skrivingen fikk vente til husarbeid og regninger var betalt, slik er bare livet, tenkte hun og gikk for å finne støvsugeren!

Fanget!

Hun satt skjelvende under kjøkkenbenken mens han ravet rund i leiligheten på jakt etter henne. Hun visste hva som ventet hvis han fant henne. Hun var innesperret! Han hadde låst sikkerhets låsen og tatt nøkkelen så hun var fanget på 55 kvadret i annen etasje.
Plutselig så hun bena hans rett foran seg.<<>>
Hun prøvde å gjøre seg så liten som mulig og krøp sammen i hjørnet under kjøkkenbenken. Armen hans kom inn med en voldsomhet som fikk hjertet hennes til å hoppe opp i halsen. Han grep henne om knærne og dro henne frem fra skjulestedet. Armene la seg automatisk rundt hodet for å skjerme slagene hun visste kom, hun skulle på jobb og kunne ikke stille enda en dag med blåveis, det var jo begrenset hvor mange skapdører man klarte å gå på.
Det første slaget skingret rett i armen og det ringlet i hodet av slagets styrke. Hun fikk ett spark i mellomgulvet som gjorde at hun mistet pusten og fallt forover på knærne og hun skallet hodet i kjøleskapet. Baken ble stående rett til værs og panikken bredte seg da hun kjente at han løsnet på bukseknappen og dro buksen ned over knærne hennes. Hun forberedte seg på den forferdelige smerten som følger når man trenger inn i en tørr skjede, men istedet presset han lemmet mot analåpningen. Hun hikstet til idet lemmet banet seg vei og det føltes som om hun ple perforert av en glødende stang som brandt seg vei innover. Hun stønnet av smerte, noe som fikk ham til å øke rytmen, og hun kjente smerten som et lyn gjennom underlivet for hvert støt han gjorde.
Hun mistet bevisstheten da han slo henne med knyttneven rett inn i tinningen da hun prøvde å komme seg løs.
Hun våknet av smerten som jog gjennom hele underlivet og hun satte seg opp på gulvet. Hun blødde fra analåpningen og klarte ikke sitte på rumpen. Forsitig krøp hun på alle fire bort til hjørnet av stuen hvor han lå på sofaen og snorket.
Hun listet seg bort til ham og stakk prøvende en finger ned i bukselommen hans for å finne nøkkelen til utgangsdøren. Neven hans traff henne som en klo rundt hånleddet, han glippet med øynene og et salig smil bredte seg over ansiktet hans,<<>> spyttet han mot henne.
Hun gikk inn på badet og vasket seg nedentil, kluten ble vasket rød av alt blodet men hun var nummen av angst og kjente ikke smerten lengre. Hub snek seg inn i sengen og krøllet seg sammen i fosterstilling under dynen.
Hun ville ikke leve dette livet, hvordan skulle hun komme seg bort?

Cirkus!

Hun var ti år og skulle for første gang på cirkus, faren hadde kjøpt biletter til båsene helt foran og hun gledet seg så hun ikke kunne stå i ro! Dyre elsker som hun var gledet hun seg enormt til å se alle de eksotiske dyreartene man møter på ett cirkus.
De fikk både popcorn og sukkerspinn og trengte seg innover mot sitteplassene. Stolen hennes var helt fremme med manesjen og hun kunne knapt sitte stille der hun ventet på at forestillingen skulle begynne. Orkesteret begtnte å spille og ut kom cirkus kongen "himself" Arnardo! Det var hundene som dro showet i gang og det var helt fantastisk hva disse puddlene fikk til. Hodet hennes gikk nesten i spinn med tanke på alle triksene hun skulle lære hjemmets lille mellompuddel, ligg dø ble ingenting i forhold til disse kunstene!
Det fulgte linedansere og trapeskunstnere og så kom hestene. Hun satt stum av beundring å tittet på de flotte dyrene som danset til musikken. Så var det pause og de gikk på baksiden for å få ett glimt av alle dyrene. Det ble tid til en liten tissepause samt påfyll av popcorn før det bar tilbake inn i teltet.
Klovnene startet andre avdeling og hun lo så popcornet flaggret. Litt tilsnakk fra moren fikk henne til å dempe seg og snart kom det inn noen merkverdige skapninger. Den girafflignende halsen fikk det til å virke komisk med pukkel på ryggen, så ut som en kryssning mellom giraff og kamel.
Dyretemmeren fikk de til å løpe rundt i manesjen og hun måtte trekke på smilebåndet av dem. De ble stillt opp på en rekke og den siste av dem virket litt urolig. Den begynte plutselig å løpe bort fra de andre og dyretemmeren smalt med pisken sin. Dyret ble bare enda mere oppskaket og begynte og virre løpende rundt i manesjen. Plutselig bråstoppet det og tittet den lille jenta rett inn i øynene. Dyre elskeren i henne gjorde henne dumdristig og hun reiste seg opp fra stolen sin. Dyret begynte å løpe mot henne og over netthinnen hennes flimret gjensynet mellom silkesvarten og den lille gutten. Lamaen løp rett bort til henne og idet hun skal til å ta i dyret sender den en spyttklyse av dimensjoner rett i ansiktet til den lille jenta.
Hun druknet i slim og lyskasterne i cirkus taket ble alle rettet mot henne. Publikum brølte av latter og moren grep henne i armen for å finne toalettet og få vasket henne ren. Selv lillebroren satt tvekroket av latter å glodde på henne. Hun kjente tårene presse på og småløp mot toalettet.
ALDRI mer om hun skulle påstå at hun elsket alle dyr, Lamaer var for all tid fremover bannlyst av henne.

Adjø!

Han stod der og ristet av gråt mens han fulgte kisten med blikket. Blomsterhavet dekket hele lokket, det var så mange som ville si ett siste farvell til pappaen hans. Så nådde den bunnen og de fire som hadde firt ned kisten løsnet tauene og forlot kisten stående i det store sorte gapende hullet!
Det var så uvirkelig alt som hendte rundt ham. Han prøvde å se for seg hvordan han hadde vært da han levde, men alt som kom fram på netthinnen var de foldede hendene og en kropp som var stiv og livløs. Han husket de matte øynene som hadde møtt han den siste gangen han hadde besøkt faren før han døde. Det var kommet en slags hinne over øynene, kroppen hadde sunket sammen, han var plutselig blitt så gammel.
Han husket følelsen som hadde satt seg fast i megen da han dro derfra, at dette var siste gangen han kom til å se faren i livet!
Nå stod han her og hørte presten og ett par spede stemmer synge " Så ta da mine hender og før meg frem....". Han følte det som om han trengte at noen skulle ta hans hender og lede han bort fra dette forferdelige stedet fyllt av død.
Han hatet døden, nå mer en noensinne! Selv om den i dette tilfellet hadde vært barmhjertig og spart faren for mange lidelser, døden var så endelig!
Han stod der og tok de fremøtte i hendene mens de overbringte sine kondolanser, følte seg nesten som om han betraktet det hele, han var nummen i hele kroppen. Han ville bare hjem til seg selv, til godstolen og bildet av pappaen!
Han gikk bort til kanten av hullet og tittet ned på kisten.
" Jeg elsket deg pappa, men jeg sa det aldri til deg", hvisket han.
Elsker deg gutten min,siskan

Fingrene var hennes stemme!

Han tittet på henne med forskremmte øyne, holdt hun på å bli gal? Han viste ikke kjente henne for dårlig, han prøvde å ta rundt henne, men hun vrengte seg ut av grepet hans. Det var ganske tydelig på kroppspråket hennes at hun ønsket avstand. Han gikk ett skritt mot henne, men trakk seg med en gang tilbake da han så reaksjonen hennes, han kunne like gjerne slått henne, det virket som om det var det han hadde gjort, hun så vettskremt ut!

Hun hadde tatt medisiner for denne psykosen i en måned nå, men fremdeles så hun spøkelser på høylys dag. Han hadde virkelig trodd at medisinene skulle hjelpe mere, men det var likksom ikke noen mellom ting. Enten sov hun meste parten av døgnet, eller hun så til stadighet ting som beveget seg i øyekroken. Fæle groteske ansikter i følge henne, fjes forvridd i grotesk nytelse av å voldta ett lite barn på 5 år. Han visste at hun kjempet med minnene hver eneste dag, det hadde vært slik siden nyåret da telefonen fra kusinen hennes hadde kommet. Da hadde plutselig det han hadde hatt mistanke om blitt til virkelighet. I begynnelsen virket hun helt normal, men etter hvert som månedene gikk ble hun sykere og sykere.
Til slutt hadde hun selv innrømmet at hun var for syk til å ta seg av sønnen sin, det hadde vært forferdelig for henne å innrømme at hun ikke lengre mestret å være en god mamma for sønnen. Hennes umiddelbare reaksjon hadde vært å gi opp alt, selv om det var hun som bestemte at faren skulle ha sønnen, det føltes som om hun sviktet sønnen.

Hun gikk fra ham og inn på datarommet der hun brukte mye tid, han så på den rette avvisende ryggen hennes og viste at det bare var å la henne sitte i fred, skriving var terapi for henne, det fikk henne til å kvitte seg med noen av spøkelsene. Han skulle bare ønsket at hun ville la ham slippe inn til henne når hun hadde slike dager. Sannheten var jo at hun flyktet fra ham, foretrakk ett tastatur fremfor armene hans! Det var forferdelig sårende, han skjønte det, samtidig som han ikke skjønnte det. Han ville jo at hun skulle ha det best mulig, men angsten hennes for nærhet eliminerte forsøkene hans.

Han satte seg ned i godstolen, slo på tven og visste at hun var tapt for han i kveld, hun vulle forsvinne inn i internett verden, der kunne hun være fri og positiv. Trøste, komme med godord, ting som var låst i henne, men som så gjerne ville være fri! Fingrene tastet de ordene hun ikke greide å ta i sin munn, alt kom ut via fingrene. Tale, kjærtegn, fingrene var hennes stemme i sorgen!

Hekser gråter ikke!

Hekser gråter ikke!

Hun blunket bort tårene og stirret trassig inn i øynene hans. Kjærligheten deres var helt ny, så ny at de ikke kjente hverandre godt nok enda. Viste ikke hvordan de skulle takkle disse nye motstridene følelsene. De hadde jo begge følt for første gang at dette var spesiellt, nettopp fordi det ikke hadde oppstått uenigheter så langt i forholdet deres.

Hun satte seg med ryggen til han. Det verket så sårt i brystet hennes, hun ville jo ikke at de skulle være sinte på hverandre, ikke nå som hun endelig begynte å føle seg trygg!
- Har du tenkt å sitte der som en ufølsom heks, ordene var ute av munnen hans før han tenkte over hva han sa. Fortvilelsen over denne uoverenstemmelsen stakk dypt i brystet. Den plutselige avvisningen hadde ført ham i forsvars posisjon, han angrep for å slippe å bli angrepet av henne. Han kjente henne ikke godt nok til å vite hvordan hun ville reagere på de ordene han hadde slengt ut av seg.

Klumpen i halsen førte til at det ble vanskelig å snakke, men han fikk stotret frem et undskyld! Han tittet ned i gulvet mens han sa det, redd for å møte et par uvennlige øyne.
Da det ikke kom noe svar og alt forble stille, løftet han sakte hodet. Han møtte hennes blikk som var tilsløret av tårer.

- Hekser gråter ikke, hvisket hun stille.
Han gikk bort og omfavnet henne.
-Da har vi ihvertfall avklart det,hvisket han mot håret hennes.- Hva da, spurte hun!- Vet du forresten at du er vakker når du gråter og det betyr at du umulig kan være en heks, smilte han ned mot henne.
Balansen var gjenopprettet! Nå fikk fremtiden vise hvor dette bar, de overlevde ihvertfall den første krangelen.

Så er det vel på tide å poste noe fra denne søte lille bloggen, der kan man se hvor det smitter Milla, kanskje det blir et skred av bloggere som forlater og kommer hit i stedet.

Har vel bare skummet innom her et par ganger og trenger vel å finne ut av hvordan ting fungerer her inne.

Ønsker i alle fall alle bloggspottere en knallfin lørdag, nyt høstens vakkre farger,klem siskan:)