Adjø!

Han stod der og ristet av gråt mens han fulgte kisten med blikket. Blomsterhavet dekket hele lokket, det var så mange som ville si ett siste farvell til pappaen hans. Så nådde den bunnen og de fire som hadde firt ned kisten løsnet tauene og forlot kisten stående i det store sorte gapende hullet!
Det var så uvirkelig alt som hendte rundt ham. Han prøvde å se for seg hvordan han hadde vært da han levde, men alt som kom fram på netthinnen var de foldede hendene og en kropp som var stiv og livløs. Han husket de matte øynene som hadde møtt han den siste gangen han hadde besøkt faren før han døde. Det var kommet en slags hinne over øynene, kroppen hadde sunket sammen, han var plutselig blitt så gammel.
Han husket følelsen som hadde satt seg fast i megen da han dro derfra, at dette var siste gangen han kom til å se faren i livet!
Nå stod han her og hørte presten og ett par spede stemmer synge " Så ta da mine hender og før meg frem....". Han følte det som om han trengte at noen skulle ta hans hender og lede han bort fra dette forferdelige stedet fyllt av død.
Han hatet døden, nå mer en noensinne! Selv om den i dette tilfellet hadde vært barmhjertig og spart faren for mange lidelser, døden var så endelig!
Han stod der og tok de fremøtte i hendene mens de overbringte sine kondolanser, følte seg nesten som om han betraktet det hele, han var nummen i hele kroppen. Han ville bare hjem til seg selv, til godstolen og bildet av pappaen!
Han gikk bort til kanten av hullet og tittet ned på kisten.
" Jeg elsket deg pappa, men jeg sa det aldri til deg", hvisket han.
Elsker deg gutten min,siskan